Linkaz - tanker på ville veier!

Jeg er alvorlig syk, har diagnosene bipolar og post traumatisk stresslidelse, med andre ord jeg er en psykriatisk pasient. Jeg har også en til usynlig diagnose, lavt stoffskifte. Og vet dere hva? Usynlige lidelser er noe drit, enda mer drit er fordommene imot psykisk syke. Alle vet hva en brekt fot er, alle ser at noen har knekt foten. Ingen tenker noe mer over det når man sier man ikke orker å bli med på kafè fordi man har lungebetennelse, annet enn at det er fryktelig synd i vedkommende. Men herregud, har man en dårlig dag så har man bare godt av å bli dratt ut, "come on bli med du har det ikke så vondt... når jeg hadde kjærlighetssorg hjalp det å dra ut.." Kanskje du nå sitter og nikker og kjenner deg igjen? Ja, da håper jeg du leser videre, kanskje har du allerede opplevd det, kanskje står du i fare for å oppleve det. Jeg snakker om maktmisbruk i helsevesenet.

For det er ikke bare venner og familie som ikke skjønner dette, det er ikke bare de som synes du er klagende, som ikke tror deg når du forteller hvordan du har det, som ikke stoler på deg når du blir redd eller sint. Men de fleste familiemedlem ville aldri slengt deg i bakken og holdt deg nede når du var livredd, de ville aldri bestemt at du var fullstendig utilregnelig, eller at du var håpløs.. Dessverre finnes det de legene, psykologer, sykepleiere og andre behandlere som faktisk oppfører seg slik imot pasientene sine, det finnes skrekk historier, men hvem tror vell på den psykisk syke? Man innbiller det seg bare, lyger, overdriver..

Min første negative opplevelse skjedde når jeg var 17år, jeg har vokst opp turbulent, hatt familie medlem som har slitt med sitt har opplevd at en av mine foreldre har vært langt borte uten at jeg hadde mulighet til å besøke, har flyttet så mange ganger, opplevd sexuelt misbruk over flere år.. Jeg har mistet mange av mine nærmeste venner, ikke alltid like rettferdig.. Jeg fikk min første psykolog som 17åring, jeg fortalte om livet mitt. Åpnet meg, stolte på vedkommende. Jeg fortalte om ting som gjorde meg så vondt at jeg begynte å gråte, jeg fortalte om humør skiftningene og at jeg var fullstendig hyper i perioder eller veldig deprimert i perioder, jeg viste ikke da hva som var galt, hadde aldri hørt om bipolar diagnose men jeg hadde helt klare tegn på at det var nettopp det jeg hadde. Gudene må vite om psykologen heller ikke hadde hørt om det, eller om hun diagnoserte med dartpil. Men hun diagnoserte meg med personlighetsforstyrrelse, hun sa at jeg levde i en urealistisk verden og at alt som jeg hadde fortalt henne kun var min egen sannhet... Jeg ble knust, her hadde jeg åpnet meg fortalt om ting jeg aldri hadde fortalt om før som gjorde vondt og ble møtt med at hun overhode ikke trodde meg. Og vet dere hva? Da begynte jeg å lyge, jeg endret på sannheten til de i helsevesenet som jeg snakket med senere, orket ikke å gå igjennom smertene enda en gang for å ikke bli trodd...

Man kan vell si at helvettet begynte da, jeg flyttet på meg ett par ganger så flyttet jeg ned til faren min, det var første gang vi bodde sammen siden jeg var fire og generelt hadde vi bodd langt ifra hverandre og sett hverandre skjeldent i hele barndommen og ungdomstiden min. Men farmoren min hadde død nylig og pappa og stemoren min hadde vært støttende, de hadde invitert meg til å flytte ned til dem og jeg hadde takket ja. Det var på tide å bli kjent med faren min, det verken jeg eller de viste var at jeg hadde blitt en lukket person. Jeg stolte ikke på noen, når jeg ble spurt om noe som lå dypt løyg jeg, det var lettere. Jeg lot ingen bli kjent med meg og ble sykere og sykere.. Jeg havnet på psykriatisk, hva skal man si om det.. Det var min første lengre innleggelse og det var den mest ødeleggende opplevelsen i mitt liv, jeg ble ikke friskere og familien min hatet meg brått. Men la oss ta hele historien...

Avdelingen jeg havnet på hadde en overlege, for det første var hun polsk og var ikke særlig god i Norsk, for det andre vrei hun på alt jeg sa til det negative. Psykotisk var jeg vistnok, gudene vet kanskje var jeg det jeg er ingen ekspert. Men såvidt jeg vet var jeg fullstendig klar i topplokket, jeg var lukket ja, jeg var ikke noe god på å si sannheten lengre, jeg var alvorlig deprimert og jeg stolte ikke på noen. Men psykotisk? Hører man ikke stemmer da? Ser ting ingen andre ser? Innbiller seg at noen er ute etter en og skal drepe deg eller skade deg alvorlig?

Det må isåfall være det siste som kunne minne om psykose, men at jeg ikke stolte på å fortelle om livet mitt, at folk ville meg godt vil jeg ikke si er det samme. Men okei, jeg var psykotisk, jeg var ikke virkelighetsorientert og kunne være farlig for andre og meg selv. De som kjenner meg ville ledd av den uttalelsen, joda, for meg selv er en ting, men for andre? Nei.. Men det var altså det at jeg kunne være farlig for andre som førte til gjentatte direkte nedvergende opplevelser...

Ja, for man må for guds skyld ikke gjøre brå bevegelser, jeg var fortvilt engang og skulle ta meg til hodet med begge hendene, gjorde det i en brå bevegelse ikke veldig langt unna ene miljøpersonalet. Jeg lå på bakken før jeg viste ordet av det, ble kjempe redd og gjorde motstand og fikk enda fler over meg, sikkerhetsalarmen ble utløst og det kom 8-10 personer inn, belteseng havnet jeg i og ble sterkt neddopet. Men for guds skyld, jeg hadde jo utagert.. Det samme skjedde enda en gang, denne gangen i forbindelse med at jeg ikke ville gi ifra meg telefonen fordi ene hunden min hadde vært hos veterinæren og jeg ventet på å få høre hvordan det gikk... Noen som sa maktmisbruk?

Men det var kanskje ikke det verste å oppleve det, og snakke til veggen når jeg klaget om hva som hadde hendt. Og ikke bli fortalt om at jeg hadde rett og klage høyere opp i systemet, selvfølgelig kunne jeg gjort det idag, men hvem ville trodd meg? Nei, det verste var hva de gjorde imellom meg og min familie..

Taushetsplikten vil jeg definitivt si ble brutt, men for all del det var jo bare sprøyt som kom ut av munnen på overlegen. Møtene med familien min fikk jeg ikke være med på.. Å i ettertid har jeg jo skjønt hvorfor, de sluttet nemlig og besøke meg etter første møte, sendte meldinger om hvordan det gikk med bikkja mi og kom innimellom med filmer når jeg spurte om det og kanskje noe godis.. Jeg skjønte ikke helt hvorfor de brått gjorde det slik, men turte ikke spørre noen.. Flere møter var de i, og jo mer hatet de meg.. En dag var jeg hos sosionomen på huset for å snakke om hva jeg hadde rett på ifra NAV, da sier hun i en bisetning "Ja for jeg skjønte du ikke fikk lov å bo hos faren din mer.." hele verden min stoppet opp, hva i alle dager!? Hvor skulle jeg da bo? Jeg var i en stor fremmed by!

Jeg ble skrevet ut, lite ante jeg at de var mer eller mindre helt sikker på at jeg ville ta selvmord, men for guds skyld hvorfor ikke skrive meg ut? De plasserte meg på ett hotell med innsekter jeg ikke har sett før på en størrelse jeg heller aldri har sett på ett innsekt vandrende ut av treverket.. Jeg fikk ikke lov å ha hunden min der, så jeg syklet 6km en vei for å gå tur med hunden min for å så dra tilbake den samme strekninga, jeg holdt motet oppe så godt jeg kunne selv om jeg bodde i ett høøøl i en totalt fremmed by. Faren min og familien min skulle på ferie, de sa de skulle vurdere om jeg fikk lov å bo der med Qti mens de var borte, men de var slettes ikke sikker på det.. Jeg skjønner jo det i ettertid, de hadde vell ikke særlig lyst å komme hjem til ett lik hengende i gangen...

Omsider flyttet jeg nordover igjen og hjem til mamma, skulle bo der til jeg fant mitt eget. Det ble ett mareritt med faren min, moren min var lynings, jeg var dypt skuffet og forvirret. Det tok ett år, jeg prøvde ved ett par anledninger og få kontakt igjen, men jeg viste ikke hvordan jeg skulle gjøre det, det var vanskelig og jeg viste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg skreiv lange mailer til dem, prøvde å forklare. Men de hadde piggene ute, ikke rart etter alt legen hadde fortalt på sykehuset.. Tilslutt, sommeren 2011 klarte jeg og komme igjennom, jeg ringte delte en gledelig melding om livet mitt. Jeg viste ikke om han ville ta det negativt eller positivt, han tok det positivt og vi har ett bedre forhold enn noen gang..

Men nå var det ikke familien min jeg skulle legge noe negativt om, ånei overhode ikke jeg forstår dems reaksjon. Poenget mitt var at det var overlegen som bestemte seg for at jeg var psykotisk, som sa jeg var farlig, som sa til faren min at jeg kom til å ta selvmord, at de måtte hive meg ut for de små barna skyld. Som fortalte en masse negativt om meg, som gjorde dråpen til at de ikke ville ha kontakt med meg. Javist jeg hadde skyld jeg også, men legen gjorde så vi ikke fikk løst opp i det, legen nektet dem å snakke med meg om hva som hadde hendt. Sa det ville gjøre meg alvorlig syk igjen... Legen, og hele avdelingen forsåvidt ødela så mye, takk gud klarte vi å redde forholdet, over ett år senere og idag stoler vi mer enn noen gang på hverandre. Javist er jeg blitt friskere det siste året, for jeg har endelig fått det helsevesenet rundt meg som jeg fortjener som hjelper meg fremover i livet og ikke bakover. Men også etter at jeg flyttet hjem har jeg måttet kjempe en liten kamp, men jeg hadde lært av idiotene og byttet lege så fort jeg kunne.

Alt dette er historie nå, jeg har opplevd alvorlige krenkelser, maktmisbruk og feil medisinering. Jeg har opplevd å ikke bli trodd når jeg har fortalt hva som har skjedd. Jeg har fått kjent på kroppen at man kan bli mer syk enn frisk av behandling, men jeg har også nå fått opplevd at behandling kan gjøre en friskere også..

Ikke stol blindt på helsevesenet, bruk dine rettigheter og opplever du noe urettferdig så krev andre behandlere uansett om det er legen, oppfølgningstjenesten, psykologen, fysioterapauten - osv. Opplever du krenkelser når du er innlagt så klag på vedkommende som har behandlet deg dårlig, undersøk om du har medpasienter som har opplevd det samme med personen, sammen er vi sterkere!

Jeg kan bare si, stå på! Det er ditt liv, det er du som bestemmer hvilken behandling du skal ha, det er du som bestemmer hvem som skal jobbe rundt deg og du har rett til å være kritisk til hvilke medisiner du får utdelt. Bruk dine rettigheter, ta kontroll over ditt liv! Ikke godta maktmisbruk i helsevesenet!